At agility er gøy er sikkert sant. Men at agility er gøy i regnvær er IKKE sant! Hilsen Mocca
I helgen var det agiltystevne her i Nordhordland. Vi skulle delta både i hopp og agility, men det ble en TREEEEEIG affære. Mocca ville ikke gå i det hele tatt. Hun ville ikke ut av bilen engang, og resultatet etter fire løp ble tre disk og en tredjeplass. Jeg disket henne med vilje for å få litt fart i avslutningen - det var ikke mulig å oppnå noe likevel pga mangel på fart. I det løpet vi kom på tredjeplass hadde vi fem banefeil pluss en haug med tidsfeil. Det var heldigvis ca fem minutter opphold akkurat da det var vår tur, så da var det litt bedre selv om banen besto av store dammer som Mocca måtte løpe utenfor. Men vi får prøve igjen til våren en gang. Får satse på litt trening i regnvær og se om det kan hjelpe litt i alle fall. Men vi bestiller sol neste gang!
mandag 31. august 2009
fredag 28. august 2009
Bilder av Pan våren 2009
Lydighetstrening
På altanen
Dette bildet av Pan ble tatt tidlig på våren 2009
På altanen 
Dette bildet av Pan ble tatt tidlig på våren 2009 Valpebilder av Nala
Vent, pappa!! Jeg klarer ikke å springe så fort..
Stopp!
Vent, sa jeg!
Krigsdans.
Her brukes Mocca som hodepute.
Hjelp!! Jeg vil ut!
Her er Nala ca tre måneder
Nala, tre mnd gammel, prøver å lære seg agility.
Stopp!
Vent, sa jeg!
Krigsdans.
Her brukes Mocca som hodepute.
Hjelp!! Jeg vil ut!
Her er Nala ca tre måneder
Nala, tre mnd gammel, prøver å lære seg agility.
Mocca i farta
Her er Mocca etter en vellykket agilitykonkurranse
Dommer Kjersti Grimstad, Mocca og Øystein etter en vellykket sporprøve
Her blir Mocca 4.BIG
Dommeren gratulerer oss med 1. premie på drev.
Dommer Kjersti Grimstad, Mocca og Øystein etter en vellykket sporprøve
Her blir Mocca 4.BIG
Dommeren gratulerer oss med 1. premie på drev.
Her er Mocca i full jubel med leken etter en liten treningsrunde. At agility er gøy er det vel ingen tvil om???
I flott svev
Mocca prøver å løpe fortere enn dommeren!
tirsdag 18. august 2009
Om kennel Tirich-Mir
Øystein og min sin første hund var en Flatcoated Retriever som het Raja. Raja var født 23. september i 1977. Da vi skulle kjøpe hund var det egentlig Golden Retriever som var på ønskelisten. Vi så en annonse i Adresseavisen, og fra en telefonkiosk på Kleppestøkaien ringte jeg og skulle bestille valp. Jeg fikk vite at de ikke hadde flere goldenvalper igjen, men de hadde noen svarte retrievervalper. Jeg stakk hodet ut og ropte til Øystein: "De har ikke golden, men noen svarte goldenvalper, skal vi kjøpe det?" Slik ble Raja vår.
Raja hadde alt en valp IKKE skal ha: lus, orm, ørebetennelse og øyebetennelse. Vi hadde nesten klippekort hos dyrlegen de første årene, men etterhvert fikk vi bukt med problemene, og Raja levde et langt og godt liv. Hun ble 14 år gammel, og det er en betydelig alder for en flat. Hun ble ingen utstillingsstjerne - to gule sløyfer på utstilling og beskjed fra dommeren om at vi aldri trengte å stille henne mer, - men vi syntes hun var verdens fineste.
Vår neste hund var en Tibetansk Terriertispe som het Top Dog's Princess Jasmine. Med henne kom det virkelig liv i huset. Om det er en hund som blir husket av alle i familien som den morsomste hunden vi har hatt, så er det Jasmine.
Jasmine var full av liv, og jeg er sikker på at hun hadde humoristisk sans. Når hun ble utestengt fra å være med ungene og leke så fant hun på det utroligste for å få oppmerksomhet. Derfor ble det mange bøker, leker, møber osv som fikk gjennomgå. Hun kostet oss en god del både penger og ergrelser, men hun er fremdeles dypt savnet.
Det første valpekullet vårt ble født i april 1982, og var etter Jasmine. Det ble fire fine Tibetanske Terriertisper, og vi beholdt en tispe fra dette kullet. Valpekullet ble registrert hos kennel Top Dog som var eid av Aslaug Carlsen siden vi var helt i startfasen som oppdrettere, og trengte MYE hjelp og støtte. Aslaug delte hele tiden av sine kunnskaper, og jeg er henne evig takknemlig for det. Tispen vi beholdt het Top Dog's Princess Tirich-Mir, derav kennelnavnet. Tirich-Mir er verdens andre høyeste fjell, men nå for tiden er det ingen som bruker det navnet. Fjellet heter i dag K2.
Jasmine - Gulltibbe veteran 1987 og 1989
Den tredje tibben som kom i vårt hus var Top Dog's Princess Zah-Ri. Zah-Ri ble norsk og svensk utstillingschampion, og med henne kom interessen for utstilling. Både Jasmine, Tirich-Mir og Zah-Ri ble brukt i avl, og det resulterte i ti valpekull. Vi har vært så heldige at vi fremdeles har god kontakt med flere av våre valpekjøpere fra "tibbe-tiden", og det er faktisk også etterkommere etter Jasmine som nå gjør seg gjeldende i utstillingsringen, for Marit Grøttem, kennel Magrøfau, har avlet videre på disse linjene, og har nå en tispe som heter Magrøfau's Jazz Mine der vår egen Jasmine ligger "i bunnen". Vår siste tibbe var også fra våre egne linjer, Error Terror av Char Fox, til daglig bare kalt Error. Han flyttet med Heidi da hun flyttet hjemmefra.
Vi flyttet til trøndelag i 1989, og med det kom muligheten til jakt på rådyr. Vår første jakthund var INT NSUCH NSVCH Fon De Clair Little Slash of Tirich - til daglig kalt LOFFEN, født 08.08.89.
Loffen var en fantastisk snill og god Petit Basset Griffon Vendeen, og ble faktisk en av de første registrerte ettersøkshunder i Norge da kravet om ettersøkshund kom i begynnelsen av 90-årene. Han ble ingen god prøvehund, for han var ganske trang og måtte helt opp i rumpa på rådyrene før han loste. Men vi fikk skutt mange dyr for han, både rådyr og hjort. Vi ble veldig fasinert av denne flotte rasen, og neste petit vi fikk var Stubbkärr's Noia.
Noia ble også både norsk og svensk utstillings- og viltsporchampion, og ble også premiert på drevprøve. Vi hadde planer om å parre Loffen og Noia, men det ble ingen resultater av det, for det viste seg at Loffen var steril. Men så fant vi en flott kar som het Hunter, og da ble det endelig resultater.
Vårt første (og hittil eneste) kull med petit ble født 30. juni 1994. Det ble fire fine hannvalper. Av disse fire ble en internasjonal utstillingschampion, en ble norsk utstillingschampion og en ble norsk jaktchampion, så vi var veldig fornøyd med dette kullet. Nå er det 15 år siden de ble født, og fremdeles(2010) lever en av dem i beste velgående - INT NSUCH Tirich-Mir's Kayey. Jeg var og besøkte Marianne og Kayey i sommer, noen dager før han ble 15 år, og da var han fremdeles så sprek at han reiste seg opp og sto på bakbeina. Så Marianne har virkelig tatt vare på denne gode gutten og hodt han i god form. En av de andre valpene, NJCH Tirich-Mir's Knuffen, levde til han var 14 år, og helt til det siste var han aktiv i skogen, og det ble skutt mange rådyr for han.
Skal man holde seg oppdatert må man lese aviser!
Etter at vi mistet Loffen i 1999 ble det ganske tomt i huset. Noia var plutselig alene, og hun hadde begynt å dra på årene hun også. Da ble det endelig mulighet til å skaffe oss harehund - noe Øystein hadde ønsket ganske lenge. Så etter å ha vurdert flere raser kom vi frem til at det måtte bli en norsk rase; Hygenhund. Vi fikk god hjelp av Torbjørn Granhem som var en av dem som hadde vært aktiv i arbeide med å bevare rasen. Så høsten 2000 var vi i Nord-Trøndelag hos Guttorm Bilstad og hentet Pan.
Og nå fikk vi virkelig en utfordring. Pan var VELDIG virksom!! Ikke mye ro og fred i huset lenger. Jeg kunne (og enkelte mener jeg burde) ha skrevet bok om hvordan det var å ha en så aktiv hund. Men med tiden glemmer man heldigvis det meste, så nå kan jeg bare skryte uhemmet av denne flotte hunden vår. Snill og grei, glad og fornøyd. I tillegg til utstillingspremiering har han også tre førstepremier på jaktprøve.
I 2002 fikk vi vår første Strihåret Dachs. Vi hadde vært medlem av Trøndelag Dachshundklubb siden 1990, og venner i dachshundmiljøet prøvde stadig å få oss til å kjøpe dachs. Men hvilket hårlag skulle vi ha? De som hadde korthår mente at det var DET vi skulle ha. Likedan var det i langhårsmiljøet. Langhår er jo finest!!!!! Men strihårsfolket sto på sitt: Strihår var JAKTHUND! Og Øystein hadde en jaktkamerat som hadde strihår. Og jeg tror at det var Akki's Victor, eid av Kjell, som virkelig gjorde utslaget. Øystein hadde også jaktet sammen med Morten Bredal og Bjørn Pettersen, og alltid snakket om hundene deres som noen flotte jakthunder. Så da Morten skulle ha kull på Ovansjöskället's Fiona og hadde bestemt seg for å bruke Havfruen's G-Sophus, så var bestemmelsen tatt. Vi skulle få vår første dachs.
NSUCH NSVCH NJ(D)CH Råfoten's C-Solan var Pan sin rake motsetning. Han likte å bli kost med, så når Pan hoppet baklengs og nesten sa "ÆSJ!" når jeg ville kose med han, så satt Solan i fanget eller lå i sofaen og ville gjerne bli klappet og klødd. Solan viste tidlig at han var en dugelig jakthund. Men jaktlysten hans var nesten i meste laget. Allerede fire måneder gammel var han borte i fire timer og jaget rådyr. Og noen år etterpå var han borte i fem dager - det var noen forferdelige lange dager - men til slutt kom han da til rette.
Solan fikk fem forskjellige championater i løpet av ett år; i 2004, noe som jeg tror blir vanskelig å gjøre etter. Han ble først viltspor-, så utstillingschampion både i Norge og Sverige. Og som toppen av kransekaken ble han jaktchampion også. Gjett om jeg var stolt!!
Solan ble pappa til åtte flotte valper sommeren 2005. Og selv om jeg ikke hadde tenkt å ha en til dachs, så forandret jeg mening etter at jeg hadde vært og sett på valpene. Det var ei lita frøken som jeg ikke kunne glemme. Så da kom også Pei Fang Mocca til oss. Hun er nå både svensk og norsk utstillingschampion og viltsporchampion, har førstepremie på drevprøve, bronsemerke i lydighet og går i klasse 2 i agility.
Vi flyttet tilbake til vestlandet sommeren 2005, og med det ble det slutt på rådyrjakta. Her i Nordhordland er det ikke noe tradisjon for bruk av hund på jakt, så selv om Mocca fikk prøvd seg litt når vi var i Trøndelag, og altså fikk førstepremie på drevprøve, så er det for liten mulighet for å jakte med henne. Jeg måtte finne andre aktiviteter, og da ble det blodspor, lydighet og også agility som ble vår store aktivitet.
Solan ble dessverre skadet og måtte etter en tid avlives. Det er en av de tyngste avgjørelsene vi har tatt som hundeeiere, og fremdeles har Solan en stor plass i hjertet mitt. Men livet må gå videre, og i mellomtiden var Pan blitt pappa. Olaf Ressem i Nord-Trøndelag hadde fått et kull med åtte valper, og derfra fikk vi Nala. Hun er en søt og grei hygentispe, som vi har store forventninger til. Foreløpig har hun vært på to utstillinger, og har HP begge gangene. Men målet er jo selvfølgelig jaktpremiering. Så høsten og vinteren blir en spennende tid for oss. Wigdis 2009. SISTE NYTT: Desember 2012 Nala har nå blitt Verdensvinner to ganger, Norsk vinner to ganger, en gang Nordisk vinner. Og 3. premie på jaktprøve.
Raja hadde alt en valp IKKE skal ha: lus, orm, ørebetennelse og øyebetennelse. Vi hadde nesten klippekort hos dyrlegen de første årene, men etterhvert fikk vi bukt med problemene, og Raja levde et langt og godt liv. Hun ble 14 år gammel, og det er en betydelig alder for en flat. Hun ble ingen utstillingsstjerne - to gule sløyfer på utstilling og beskjed fra dommeren om at vi aldri trengte å stille henne mer, - men vi syntes hun var verdens fineste.
Vår neste hund var en Tibetansk Terriertispe som het Top Dog's Princess Jasmine. Med henne kom det virkelig liv i huset. Om det er en hund som blir husket av alle i familien som den morsomste hunden vi har hatt, så er det Jasmine.
Jasmine var full av liv, og jeg er sikker på at hun hadde humoristisk sans. Når hun ble utestengt fra å være med ungene og leke så fant hun på det utroligste for å få oppmerksomhet. Derfor ble det mange bøker, leker, møber osv som fikk gjennomgå. Hun kostet oss en god del både penger og ergrelser, men hun er fremdeles dypt savnet.
Det første valpekullet vårt ble født i april 1982, og var etter Jasmine. Det ble fire fine Tibetanske Terriertisper, og vi beholdt en tispe fra dette kullet. Valpekullet ble registrert hos kennel Top Dog som var eid av Aslaug Carlsen siden vi var helt i startfasen som oppdrettere, og trengte MYE hjelp og støtte. Aslaug delte hele tiden av sine kunnskaper, og jeg er henne evig takknemlig for det. Tispen vi beholdt het Top Dog's Princess Tirich-Mir, derav kennelnavnet. Tirich-Mir er verdens andre høyeste fjell, men nå for tiden er det ingen som bruker det navnet. Fjellet heter i dag K2.
Den tredje tibben som kom i vårt hus var Top Dog's Princess Zah-Ri. Zah-Ri ble norsk og svensk utstillingschampion, og med henne kom interessen for utstilling. Både Jasmine, Tirich-Mir og Zah-Ri ble brukt i avl, og det resulterte i ti valpekull. Vi har vært så heldige at vi fremdeles har god kontakt med flere av våre valpekjøpere fra "tibbe-tiden", og det er faktisk også etterkommere etter Jasmine som nå gjør seg gjeldende i utstillingsringen, for Marit Grøttem, kennel Magrøfau, har avlet videre på disse linjene, og har nå en tispe som heter Magrøfau's Jazz Mine der vår egen Jasmine ligger "i bunnen". Vår siste tibbe var også fra våre egne linjer, Error Terror av Char Fox, til daglig bare kalt Error. Han flyttet med Heidi da hun flyttet hjemmefra.
Zah-Ri
Vi flyttet til trøndelag i 1989, og med det kom muligheten til jakt på rådyr. Vår første jakthund var INT NSUCH NSVCH Fon De Clair Little Slash of Tirich - til daglig kalt LOFFEN, født 08.08.89.
Loffen
Loffen var en fantastisk snill og god Petit Basset Griffon Vendeen, og ble faktisk en av de første registrerte ettersøkshunder i Norge da kravet om ettersøkshund kom i begynnelsen av 90-årene. Han ble ingen god prøvehund, for han var ganske trang og måtte helt opp i rumpa på rådyrene før han loste. Men vi fikk skutt mange dyr for han, både rådyr og hjort. Vi ble veldig fasinert av denne flotte rasen, og neste petit vi fikk var Stubbkärr's Noia.
En glad eier med førstepremie på spor i Sverige
Noia BIS valp 4 mnd gammel
Noia ble også både norsk og svensk utstillings- og viltsporchampion, og ble også premiert på drevprøve. Vi hadde planer om å parre Loffen og Noia, men det ble ingen resultater av det, for det viste seg at Loffen var steril. Men så fant vi en flott kar som het Hunter, og da ble det endelig resultater.
Vårt første (og hittil eneste) kull med petit ble født 30. juni 1994. Det ble fire fine hannvalper. Av disse fire ble en internasjonal utstillingschampion, en ble norsk utstillingschampion og en ble norsk jaktchampion, så vi var veldig fornøyd med dette kullet. Nå er det 15 år siden de ble født, og fremdeles(2010) lever en av dem i beste velgående - INT NSUCH Tirich-Mir's Kayey. Jeg var og besøkte Marianne og Kayey i sommer, noen dager før han ble 15 år, og da var han fremdeles så sprek at han reiste seg opp og sto på bakbeina. Så Marianne har virkelig tatt vare på denne gode gutten og hodt han i god form. En av de andre valpene, NJCH Tirich-Mir's Knuffen, levde til han var 14 år, og helt til det siste var han aktiv i skogen, og det ble skutt mange rådyr for han.
Etter at vi mistet Loffen i 1999 ble det ganske tomt i huset. Noia var plutselig alene, og hun hadde begynt å dra på årene hun også. Da ble det endelig mulighet til å skaffe oss harehund - noe Øystein hadde ønsket ganske lenge. Så etter å ha vurdert flere raser kom vi frem til at det måtte bli en norsk rase; Hygenhund. Vi fikk god hjelp av Torbjørn Granhem som var en av dem som hadde vært aktiv i arbeide med å bevare rasen. Så høsten 2000 var vi i Nord-Trøndelag hos Guttorm Bilstad og hentet Pan.
Og nå fikk vi virkelig en utfordring. Pan var VELDIG virksom!! Ikke mye ro og fred i huset lenger. Jeg kunne (og enkelte mener jeg burde) ha skrevet bok om hvordan det var å ha en så aktiv hund. Men med tiden glemmer man heldigvis det meste, så nå kan jeg bare skryte uhemmet av denne flotte hunden vår. Snill og grei, glad og fornøyd. I tillegg til utstillingspremiering har han også tre førstepremier på jaktprøve.
INT N UCH NV05 Pan
I 2002 fikk vi vår første Strihåret Dachs. Vi hadde vært medlem av Trøndelag Dachshundklubb siden 1990, og venner i dachshundmiljøet prøvde stadig å få oss til å kjøpe dachs. Men hvilket hårlag skulle vi ha? De som hadde korthår mente at det var DET vi skulle ha. Likedan var det i langhårsmiljøet. Langhår er jo finest!!!!! Men strihårsfolket sto på sitt: Strihår var JAKTHUND! Og Øystein hadde en jaktkamerat som hadde strihår. Og jeg tror at det var Akki's Victor, eid av Kjell, som virkelig gjorde utslaget. Øystein hadde også jaktet sammen med Morten Bredal og Bjørn Pettersen, og alltid snakket om hundene deres som noen flotte jakthunder. Så da Morten skulle ha kull på Ovansjöskället's Fiona og hadde bestemt seg for å bruke Havfruen's G-Sophus, så var bestemmelsen tatt. Vi skulle få vår første dachs.
Liten valp i stor hundegård
NSUCH NSVCH NJ(D)CH Råfoten's C-Solan var Pan sin rake motsetning. Han likte å bli kost med, så når Pan hoppet baklengs og nesten sa "ÆSJ!" når jeg ville kose med han, så satt Solan i fanget eller lå i sofaen og ville gjerne bli klappet og klødd. Solan viste tidlig at han var en dugelig jakthund. Men jaktlysten hans var nesten i meste laget. Allerede fire måneder gammel var han borte i fire timer og jaget rådyr. Og noen år etterpå var han borte i fem dager - det var noen forferdelige lange dager - men til slutt kom han da til rette.
Solan fikk fem forskjellige championater i løpet av ett år; i 2004, noe som jeg tror blir vanskelig å gjøre etter. Han ble først viltspor-, så utstillingschampion både i Norge og Sverige. Og som toppen av kransekaken ble han jaktchampion også. Gjett om jeg var stolt!!
BIS på spesialutstilling i Trondheim
Solan ble pappa til åtte flotte valper sommeren 2005. Og selv om jeg ikke hadde tenkt å ha en til dachs, så forandret jeg mening etter at jeg hadde vært og sett på valpene. Det var ei lita frøken som jeg ikke kunne glemme. Så da kom også Pei Fang Mocca til oss. Hun er nå både svensk og norsk utstillingschampion og viltsporchampion, har førstepremie på drevprøve, bronsemerke i lydighet og går i klasse 2 i agility.
Solan nappet og oppstilt
Vi flyttet tilbake til vestlandet sommeren 2005, og med det ble det slutt på rådyrjakta. Her i Nordhordland er det ikke noe tradisjon for bruk av hund på jakt, så selv om Mocca fikk prøvd seg litt når vi var i Trøndelag, og altså fikk førstepremie på drevprøve, så er det for liten mulighet for å jakte med henne. Jeg måtte finne andre aktiviteter, og da ble det blodspor, lydighet og også agility som ble vår store aktivitet.
Solan i vintersol
Solan ble dessverre skadet og måtte etter en tid avlives. Det er en av de tyngste avgjørelsene vi har tatt som hundeeiere, og fremdeles har Solan en stor plass i hjertet mitt. Men livet må gå videre, og i mellomtiden var Pan blitt pappa. Olaf Ressem i Nord-Trøndelag hadde fått et kull med åtte valper, og derfra fikk vi Nala. Hun er en søt og grei hygentispe, som vi har store forventninger til. Foreløpig har hun vært på to utstillinger, og har HP begge gangene. Men målet er jo selvfølgelig jaktpremiering. Så høsten og vinteren blir en spennende tid for oss. Wigdis 2009. SISTE NYTT: Desember 2012 Nala har nå blitt Verdensvinner to ganger, Norsk vinner to ganger, en gang Nordisk vinner. Og 3. premie på jaktprøve.
Nala
Tosstjønna's Nala er en Hygenhund - en av de sju norske hunderasene. Hygenhund er en støver, altså en harehund.
søndag 16. august 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)