lørdag 25. juni 2016

Mocca - 11 år

I dag er fine Moccajenta vår 11 år. Jeg hadde egentlig tenkt å ta med Nala på lang tur i dag, men så fikk jeg melding fra Agria om at hunden min hadde bursdag, og da kom jeg på at Mocca har bursdag i dag. Flaks at hun ikke husket på det selv, for da hadde hun sikkert forlangt mer ost da vi spiste frokost. Mocca og jeg hadde oss en fin tur, og det var faktisk ganske avslappende å bare gå med henne, så vi koste oss og gikk i et ganske rolig tempo slik at grøftekantene kunne undersøkes grundig. JEG så etter orm - Mocca leste avisen, tror jeg.

På veien mellom Haugland og Ask
Her ser hun noe spennende.....

 Det var bare noen vannliljer - ikke så spennende for henne, men flott for meg å se

I går hadde vi alle hundene med og gikk en tur på Herdla. Da vi kom tilbake til parkeringsplassen var Rolf der, og han sa at vi kunne ta med alle hundene inn og trene de litt der om vi ville. Hverken Nala eller Mocca har vært der før. Nala var sånn passelig interessert, hun bryr seg ikke om godbiter, og derfor var det ikke noe poeng for henne å trø på ballene, eller gå over noen stenger. Mocca derimot - hun synes godbiter er toppers, og Rolf hadde lommene fulle, så for henne var det en fest.....

Her har hun fått labbene opp på en av ballene som er ganske ustødig, 
og hun må strekke seg langt for å få tak i godbiten

Før vi dro derfra hadde Mocca forstått poenget, så hun prøvde flere ting for å få godbit. Nala er sånn passelig interessert, men Milli tok helt av da det var hennes tur, hun blir modigere og modigere, så jeg har planer om at før jul skal hun tørre å stå oppå den største ballen. Men foreløpig triller hun den bare frem og tilbake :) God bakbenskontroll er viktig!

tirsdag 7. juni 2016

Noen aktiviteter mens vi venter på høsten

Siden det er ganske lenge til vi kan starte med favorittaktiviteten til Milli, så må vi ha noen aktiviteter som i alle fall jeg selv synes er gøy. Og Milli må aktiviseres utover det å gå tur langs veien. Derfor gjør vi mest mulig som også innebærer at jeg kan ha gøy og møte andre hundevenner. Og ikke minst - få litt trim! Jeg synes agility er kjempegøy. Og siden jeg ikke har noen agilityhund må jeg bruke det jeg har! Og da blir det Milli. Av og til får også Mocca være med på banen, og det synes hun er stas. Men som oftest er det Milli som får være med, for Mocca er fornøyd med å få seg noen runder i nærmiljøet, og så lenge hun får ost og andre godbiter hjemme er det helt greit at det er Milli som får være med når jeg drar ut. Vi er så heldige at vi kan trene på en agilitybane som er inngjerdet - dette er helt nødvendig, eller så hadde Milli helt sikkert foretrukket å springe til skogs. Her er et par videoer som viser aktiviteten vår - det ser ikke så veldig imponerende ut, for FORT går det ikke!! Jeg må hele tiden ha fokus på Milli for å se at hun følger meg, hun har egentlig ingen motivasjon for dette - den eneste grunnen til at hun springer er at hun får kylling når hun har vært flink. Hun leker ikke med ball eller andre leker, jeg prøver å få henne litt interessert i å leke for da er det lettere å motivere henne på agilitybanen. Men foreløpig er kyllingen drivkraften. Det har tatt noen treningstimer å få henne til å følge meg over såpass mange hindre, og farten kommer kanskje litt etter litt - det er det jeg håper på. Så når sommeren er over håper jeg at jeg kan legge ut en film der farten er litt større enn her......
Siste del av denne filmen skulle jeg gjerne slettet, men SÅ mye kan jeg ikke forlange at Maria skal klare å instruere meg om hvordan jeg skal gjøre. Maria har hjulpet meg med redigering, og Liv Edel har filmet. Tusen takk til begge to! Slutten på videoen viser at vi har ikke begynt å trene slalåm - vi har bare kommet til hopp, tunnel og møne. Stigen er blitt for farlig, synes Milli, for den kan kanskje begynne å vippe - slik som den livsfarlige vippa gjør! Vi har en jobb å gjøre med stigen - og vippen tror jeg vi utsetter til en gang i fremtiden.






En dag var vi på Herdla og fikk trene hos Rolf. Rolf kjøpte en unghund for en tid tilbake, og han oppdaget da ganske snart at det var noe i veien med hunden. Det viste seg at den hadde brudd i ryggen! Rolf ordnet med operasjon, og så startet han med den lange opptreningen for å få hunden frisk. Og som den snille mannen han er så gikk han til innkjøp av en masse greier som han kunne bruke for å styrke muskler og trene opp hunden. Og dette fikk altså Milli prøve. Milli er ganske pysete og forsiktig, så å stå på en ball som beveger seg er ikke noe som er selvsagt at hun vil gjøre. Men det har gått forbausende bra, vi har vært ute hos Rolf et par ganger nå, og det ser ut som om Milli synes det er ganske gøy. Og så har Rolf med seg både pølse og kylling - så da så!



I dag var Milli og jeg på tur i Canadaskogen sammen med Liv Edel og hennes tre fine tollere Twist, Lego og Tara. Da vi kom tilbake til parkeringsplassen gikk vi inn i innhengingen og slapp hundene løs. Milli forsvant som vanlig ned i terrenget - leking har ikke hun tid til dersom det er noe å snuse på. Etter en stund kom det en kar med en blandingshund, og siden det var en snill og grei tispe så fant jeg ut at Milli kunne fortsette å være løs sammen med de andre. Jeg tenkte at hun kunne ha godt av å leke med noen ukjente også. Men leke???? Når det er så mye å snuse på?? Nei - sånn har ikke en Hygenfrøken tid til!!! I starten sto Milli og den nye hunden og bjeffet på hverandre - dvs de gikk bare hver sin vei mens de høylydt fortalte hva de heter (jeg regner med at det var det de snakket om, for ingen av dem var så veldig interessert i å snuse så mye på hverandre.) Etter at de hadde bjeffet litt i hytt og vær så fortsatte Milli med snusingen sin, og den andre konsentrerte seg om den oppvartningen hun fikk fra sin nye kavaler.

Her har den nye tispen kommet, og ene hannhunden begynner å få øynene opp for den nye damen

Milli snur baken til og holder på med sitt....

Fortsatt ikke så veldig interessert
De andre holder sammen - Milli går videre til mere spennende lukter


Sånn så Milli ut da vi kom tilbake til bilen. Da hadde hun vært nede i myra en tur. 
Godt hun ikke har lang pels


onsdag 18. mai 2016

NKK Ålesund 8. mai - og litt dachselek

Fredag 6. mai kjørte Unn, Maria og jeg til Ålesund. Sammen med oss i bilen hadde vi fire hunder som skulle vises frem på NKK sin utstilling; Unn med sine to - Fantin og Janina (Shih-Tzu), Maria med Deica (dvergdachs strihåret) og så Millimeteren. De fleste vet jo at jeg ikke er spesielt glad i å kjøre bil (jeg liker helst å sitte på), og så er det også allmenn kjent at jeg ikke har retningssans. Men pågangsmot - det har jeg. I alle fall om det er noe jeg har lyst til å gjøre. Bilen var så fullstappet at vi lurte på om vi kom til å få alt inn igjen etter at vi hadde pakket ut av bilen i Ålesund.
 
Turen opp gikk veldig bra, jeg kjørte hele veien. Med oss i bilen hadde vi en dame som var ganske usynlig, men desto mer pratsom. Damen - i form av en sort firkant koblet til sigarettenneren - ba oss stadig om å svinge til venstre - og så til venstre. Vi overhørte henne så mye som vi kunne, og etter å ha resonert oss til hvor mye vi skulle følge hennes instrukser fant vi frem til campingplassen der vi hadde bestilt hytte. Hytten hopper vi fort over - men en ting var vi enige om: vi hadde verdens beste utsikt, og et flott turområde rett i nærheten.
 
Lørdag var vi i hallen og gjorde oss kjent, og hundene fikk hilse på andre hunder og masse folk, sånn at vi skulle være godt rustet til søndagens utstilling. Først i ringen av de fire vi hadde med var Milli. Jeg har trent MASSE med klikker for å få henne til å stå rolig når dommeren sjekker tenner osv. Og HURRA!! Milli sto helt rolig (jeg var ikke like rolig) og så fikk hun tildelt sine sløyfer - Excellent, CK, CACIB og BIR. Dvs. jeg måtte jo i sekretariatet og betale for sløyfene, dommeren viste bare opp kort som forklarte hvilken premiering hun ga. Det er slutt på den tiden at vi får små bånd som vi kan vise frem - eller putte i lommen om vi ikke er fornøyd med fargen. Senere på dagen fikk vi en flott sløyfe med påskriften BESTE NORSKE RASE 3. Foran oss sto det en superfin Dunker, og en ung, fin Haldenstøver.  
De fleste bildene har Maria tatt - tusen takk!!
Nå er det like før vi skal inn i ringen, og jeg hvisker noen formaninger til Milli
 Inn med logrende hale
Milli krysser labbene i håp om at dommen skal bli fort ferdig 
 
Dette var da ikke farlig - står ikke helt bra, men..... 
 
Foto: NKK
 
Nå er både Milli og jeg fornøyd 
 
Endelig utenfor ringen, og gullhalsbåndet som Hanna sydde til Milli da vi var i Sverige er kommet på
 
Da Milli var ferdig i ringen var det klart for Deica. Det var mange nervøse og spente tilskuere som sto ringside - Maria og Deica har gjort det veldig bra på blodsporprøver i vår, med mange førstepremier, og det toppet seg på Retrieverklubben sin sporprøve der Deica fikk 1. med HP og ble prøvens beste hund. Målet med utstillingen for Maria sin del var derfor å få en blå sløyfe, slik at Deica da ble Norsk Viltsporchampion. Og da ringsekretæren viste opp den blå lappen brøt det ut jubel rundt ringen! Mange fra Bergen og Hordaland Dachshundklubb sto og fulgte spent med, og tårene sto i øynene til flere - Maria og Deica ble omringet og klemt på så det virket som om de hadde blitt BIS. Sånn er utstillingsmiljøet er på sitt beste. Mange har støttet og hjulpet Maria sånn at hun har holdt motet oppe og fortsatt med ringtrening, selv om ikke utstilling er det som står i fokus hos henne og Deica. Det var også en gjeng sindige mannfolk fra Bergen JFF som ventet spent på om Øystein hadde hørt noe fra oss i Ålesund. Øystein fortalte at da han fikk melding fra meg om at Maria og Deica hadde klart det kom en av de trofaste støttespillerene med et jubelbrøl. Så det er ikke tvil om at det var mange som gledet seg på Maria sine vegne. I fremtiden blir det nok ikke så mye utstilling på Deica, men spor og diverse andre aktiviteter blir det mere av.

Da det var så mange som jublet over en blå sløyfe ble det litt uro blant dommer, ringsekretær og skriver. Jeg satt på tribunen rett bak dommerbordet, så jeg forklarte ringsekretæren grunnen til jubelen, og hun fortalte det da til den Irske dommeren. Etterpå kom skriveren og fortalte at hun hadde hørt om noe sånt, men aldri opplevd det selv at noen ble så glad for en blå sløyfe. Hun var veldig fornøyd da jeg forklarte grunnen, og ba meg hilse Maria og gratulere så mye.

Unn var inne i ringen med Janina mens jeg satt og fulgte med Maria og Deica. Janina fikk Very Good. Etterpå skulle Fantin inn i veteranklassen, og hun kom inn med logrende hale og fikk CK og ble BIM veteran, i tillegg plasserte hun seg i tispeklassen. Det var en utladet gjeng som fylte opp bilen med hunder og ting og tang før vi bevilget oss middag på Chinarestaurant i Ålesund for å feire. Vi startet ikke hjemkjøringen før i sju-åttetiden om kvelden, så klokken var over tre på natten før vi kom frem til Masfjorden. Maria og jeg overnattet hos Unn og begynte på de siste ti milene hjem neste morgen. En flott tur var over, men Unn og jeg var enige om at vi nok skal på tur igjen - utstilling er både sosialt og spennende.

Hjemme igjen hadde Øystein hengt opp et skilt på porten - skiltet fikk han i gave på Stord da han var der og dømte på blodsporprøve i april. Jeg måtte selvfølgelig ta bilde av Mocca sånn at skiltet skulle komme til sin rett. Som det fremkommer av bildene har Mocca fått sommersveisen på, men bartene ble ikke ferdigtrimmet før jeg reiste, så de er litt overdimensjonert. Men det plager heldigvis ikke Mocca. Hun er like glad!!
 
 
 
Med vind i bartene! 
 
11 år er ingen alder - leke gjør hun enda