Koselig hilsen fra valpekjøpere

Det er så koselig når jeg får bilder av valpene. Det er nå snart ett år siden de fire valpene til Nala ble født. Denne gangen er det Tirich-Mir's Mulan (Ally) og Tirich-Mir's Mio (Ozzy) som får vise seg frem på bloggen min. Begge to lever et godt hundeliv, som en viktig del av familien. Det er ikke fritt for at de er litt bortskjemt - og det skal de jo være!! Også her i huset er sofaen en selvfølgelig plass når kvelden kommer. Sånn skal skikkelige hunder ha det - litt hundehår her og der må man tåle. Tusen takk for bildene som jeg har fått lov til å bruke på bloggen.

Bjørn og Mulan har en kosestund

Nina og Mulan - to fine jenter!

Ikke vanskelig å se hvilket fotballag eierene til Mulan heier på

Mio har ordnet seg - behagelig avslappet...

Fine Miogutten!

Mio i hundegården

Milli på agilitykurs

I helgen var Milli og jeg på agility grunnkurs i regi av Nordhordland Hundeklubb. Jeg meldte oss på først og fremst fordi jeg ville treffe igjen gamle venner fra Nordhordland, men også fordi Milli trenger å aktiviseres sammen med andre hunder og fremmede folk. Siden jeg synes det blir litt kjedelig å bare sette meg på en benk i parken sånn at hun får treffe andre, så fant jeg ut at for at vi begge skulle ha uttelling av treningen, så måtte vi gjøre noe som begge ville like. Og jeg ville definitivt like å treffe igjen mine gamle treningskamerater, og jeg visste at Milli ville ha utbytte av dette også. Jeg hadde ikke så store forventninger til henne, for hun er ganske forsiktig av seg, og jeg regnet med at det ble litt hopp over hinder og kanskje litt  tunneltrening. Men Millimoren var mye flinkere enn jeg hadde forventet! Hun så ut som om hun koste seg på banen, og siden det var mange fremmede folk der med MYE godt i lommene, så hadde hun det travelt med å hilse og også snuse seg frem til hvor godbitene befant seg. Når det gjelder hinderene, så er det kun vippa som fremdeles er litt skummel. Men nå skal vi fortsette treningen - jeg regner ikke med at jeg kommer til å konkurrere med henne - men en klubbkonkurranse hadde ikke vært å forakte :)

Her trener vi på lengdehopp. Som dere ser så er det både vått og kaldt.

Tunnelen som først var VELDIG skummel, ble skikkelig artig til slutt

Vippa - her har vi MYE trening foran oss. Godt å få proff hjelp

Mønet gikk etterhvert kjempebra. Her under en av de første passeringene

Tusen takk til Kristian og Audun for et kjempekjekt kurs, og takk til Silje for tilsendte bilder!

Vårens siste tur uten bånd

Det blir dessverre ikke så ofte oppdatering her som jeg skulle ønske. Problemet er at vi har særdeles dårlig nett, og det tar ofte mange timer med mye frustrasjon før jeg får lagt inn bilder på bloggen. Men her er en liten oppdatering; det er jo ikke sånn at hundene ikke opplever noe selv om det ikke kommer inn her. Siden Milli er yngst, og er den som absolutt trenger mest sosialtrening, så blir det som oftest henne jeg tar med meg når jeg skal noen plasser der det er naturlig å ta med hund. 

 

Milli har siden sist vært på ringtrening på Sotra, der en gjeng møtes hver 14. dag og trener litt. Så var vi i Åsane sammen med Miniatyrhundklubben og fikk både litt sosialtrening og ringtrening. Der møtte vi en som driver å utdanner seg til hundemassør, og siden hun bor rett i nærheten her, så lurte hun på om hun kunne få massere Milli. Vi dro hjem til henne forrige uke, Milli ble lagt på en benk, og masseringen kunne begynne. Jeg er ikke så sikker på om Milli var helt fornøyd i starten, for det var ganske skummelt å bli liggende på et bord mens en fremmed person klemte og masserte henne, og til og med holdt fast i labbene hennes, - det var ganske ekkelt i starten. Men det gikk fint, - sånn passelig, i alle fall. Og nå sist søndag var Milli med for å hilse på flere dachser som skulle gå blodsporprøve, deriblant Deica. Jeg vet ikke om Milli ble så imponert, - men det ble vi andre: Maria og Deica gikk til 1. premie m/HP!!! Og det på første forsøk - dette var nemlig første gang Deica gikk blodsporprøve, og også første gang at Maria deltok på sporprøve. Kjempegøy!

 

Vi har også hatt besøk flere ganger av en venninne av meg som har to snille, flotte Flat Coated Retrievere. Milli, Nala og de to tispene har vært på flere turer i marka her. Nala er stort sett så lydig at jeg kan stoppe henne dersom jeg roper på henne, for hun har for lengst sjekket ut området her og funnet ut at det ikke er noe interessant å jage. Milli derimot, - hun har funnet ut at det er MYE spennende å finne dersom man bare beveger seg rundt omkring. Mus f.eks. - VELDIG SPENNENDE! Og så er det mink og mår her, så det må også sjekkes ut. Derfor har jeg sluttet å ta med Milli i skauen dersom ikke Øystein er med, og vi har på henne peiler. Da vet vi i alle fall hvor hun er. Hun er ofte ikke så langt unna, men jeg er så redd for at hun skal rote seg ned på veien. Før båndtvangen ble innført nå 1. april, så var Øystein og jeg en tur i marka her, og da tok jeg disse bildene - som jeg før øvrig nesten ga opp å få inn på bloggen ----



 

 

Milli på vår private "prekestol"

Dette er et utspring som har form som den ekte Prekestolen (sånn tror jeg i alle fall den ser ut) - men "vår" prekestol er bitteliten. Det vises ikke på bildet, men det er faktisk ganske bratt ned - men heldigvis ikke særlig høyt. Som det vises på bildet, så har Milli både peiler og markeringsdekken på seg. Da kan vi se henne på lang avstand, og det kan være en fordel!

Nala måtte også få på navnebånd for sikkerhets skyld

 

Her har Milli igjen fått på båndet, og støtter seg på Øystein for å få bedre utsikt 

På denne vår siste tur før båndtvangen, var også Mocca med. Men jeg tok ikke noen bilder av henne, for vi ble så opptatt av å hanke henne inn - hun fant plutselig ut at det var noe spennende på gang på andre siden av ei stor myr. Det var noen ravner som holdt et svare leven, og plutselig så vi at Mocca var på vei over myra. Mocca er snart 9 år, og det er mange år - og også noen kilo siden hun var med på jakt. Men plutselig kom "lysten" tilbake, visstnok. Hun la i vei, og hørte INGEN TING - selv om vi både ropte og fløytet. Vi måtte til slutt koble Milli og Nala, og så måtte Øystein gå etter henne, der hun forsvant ned i en dal med mye lyng og einer. Hun kom tilbake etter en stund, men det var IKKE artig at hun dro så langt av sted. Hun var heller ikke så lett å se, for hun og myren hadde nesten samme farge.

Nå er båndtvangen innført, så friheten er slutt for denne gang. Derfor fant jeg frem sykkelen, og nå har Milli vært med på sin første sykkeltur! Det ble selvfølgelig ikke så lang tur, for hun er alt for ung til at vi kan sykle særlig langt enda. Men en liten prøvetur på et par kilometer ble det da. Hun travet så fint så det så ut som dette var noe hun hadde gjort mange ganger.