Ny tur til Stord

I går - torsdag - hadde Øystein fri og mulighet til å dra til Stord igjen for å slippe Milli. Denne gangen fikk jeg bli med, og etter å ha plassert Mocca hos hundevaktene var det bare å pakke sekkene og gjøre alt klart til turen. Det var meldt fint vær og lite vind, og etter de stormfulle dagene vi har hatt her på Vestlandet var det fint å se frem imot en tur uten vind og regn. Vi reiste herfra klokken kvart over seks, og nådde fergen som gikk fra Halhjem kvart på åtte. Det var litt forsinkelse på fergen, men etter en kort kjøretur var det bare å begi seg i vei oppover bratte vestlandslier. Det var hard skare i veien, og ganske tungt å gå, men klokken halv ti var det klart for å slippe Milli. Nala var med, og vi gledet oss til å slippe henne etter at Milli var kommet inn. Men der forregnet vi oss. Milli gikk i fot en times tid, og så var haren på beina. Problemet var at det ganske snart gikk ut av peilehold, og etter en tid der vi hverken hørte henne eller fikk henne inn på peileren, så bestemte Øystein seg for å gå høyere opp i terrenget for å peile henne. Da han kom opp hørte han at hun gikk i full los, så han ble stående å vente en stund. Da hun hadde tap ikke så langt ifra der han sto så prøvde han å kalle henne inn, men jaktlysten er større enn lydigheten - så da hun igjen etter en stund var i los igjen kom han ned til Nala og meg, og vi kunne steike nyrøykt bacon og pølser (Øystein har en kamerat som har røykehus, og han har røkt et par svineribber for oss - NYDELIG!! Pølsene vi hadde med har vi forresten også fått av han - hjemmelagde pølser er godt...). Etter en tid så vi på peileren at Milli kom i vår retning, og regnet med at hun hadde lagt av. Nå var klokken blitt så mange at dersom Nala skulle få komme løs så måtte Milli inn. Men hun hadde IKKE tenkt å gi seg. Hun visste hvor haren hadde løpt, og tok den ut igjen et stykke unna der vi satt. Etter en stund så vi på peileren at det gikk ned mot veien, så vi pakket sammen og Øystein gikk for å hente henne. Da han kom nesten ned til veien hørte han henne komme, og fikk akkurat se hvor haren snudde før den løp oppover mot samme område der hun hadde jaget tidligere. Milli kom et stykke etter haren, så Øystein klatret over et gjerde og fikk henne inn. Noe motvillig lot hun seg kople, da hadde hun holdt på i over sju timer - seks timer med hare foran seg. Nå var det bare å komme seg i bilen og begynne på hjemturen. Jeg var spent på om hun var sårbeint siden det var skaresnø, men hun hadde ingen skade på labbene. Skaren hadde nok båret henne selv om vi trakket gjennom flere plasser. Stakkars Nalamor - hun fikk være med på en fin tur, men det hersens båndet var nok en stor hindring, hun ga tydelig beskjed om at det var noe i skogkanten som hun kunne tenke seg å utforske. Det får bli til en annen gang...