I år skulle en drøm gå i oppfyllelse! Jeg har siden midt på åttitallet hørt snakk om Store Stockholm - en fantastisk hundeutstilling som blir arrangert i Stockholm hvert år i desember. Jeg har lenge hatt lyst til å delta med en av hundene på denne utstillingen, men å kjøre til Stockholm på glatte vinterveier har ikke blitt prioritert. Men så kom den fine muligheten: Hanna O'Malley som bor i Stockholm inviterte Milli og meg til å komme og bo hos henne og mannen, og de skulle også hente oss på flyplassen. Siden de også skulle stille hundene sine på den store utstillingen var det bare for meg å bestille flybilletter og begynne planleggingen. Allerede i oktober var de praktiske greiene vedrørende reisen i boks. Nå var det bare å begynne å glede seg!!!!! Innimellom gleden og forberedelsen var det også mye spenning og litt usikkerhet oppi alt dette. For jeg hadde jo aldri truffet Hanna eller Liam - tenk om vi ikke fant tonen, og hele oppholdet ble pinlig og trasig?? Jeg hadde kun hatt kontakt med Hanna via Facebook og så hadde hun kommentert på bloggen min, men utover det visste jeg ikke så mye om verken henne eller Liam. Men pytt - hundefolk er som oftest grei og tar ting på sparket, så jeg valgte å konsentrere meg om å glede meg. Flyet skulle gå 11. desember, med retur 14. desember. Selve utstillingen var 12. og 13. desember, og gruppe 4/6 skulle gå søndag 13. desember.
Noen av bildene har Hanna tatt - tusen takk!
Før vi reiste måtte Milli bades og stelles. Klørne ble klippet og tennene pusset
Øystein kjørte oss til flyplassen i god tid - og så var det bare å vente
Litt rart var det da Milli ble hentet for å lastes inn i flyet. Skulle reisen gå bra, og ble hun med på flyet fra Oslo til Stockholm?? Siden vi ikke fikk direktefly fra Bergen var det en av de bekymringen jeg hadde på reisen
Jeg fikk i alle fall se at buret ble lastet inn i Bergen - så til Oslo skulle det i alle fall gå greit
Etter en ganske lang reise landet vi i Stockholm. Så var det tollklarering og sånne ting som sto på programmet. Vi kom oss da igjennom til slutt, og litt svett og oppkavet kom Milli og jeg inn i ankomsthallen. Og hvilken lykke!!! Jeg hørte en blid stemme som ropte: WIGDIS - HER ER VI! Hanna og Liam sto smilende og blide og tok imot oss. Og for noen fantastisk mennesker!! Jeg følte det som om jeg hadde kjent dem bestandig - og følte meg velkommen fra første stund. Det var et godt stykke å kjøre fra Arlanda og til Handen der Hanna og Liam bor. Vi fant ut at Hanna skulle hente de tre prinsene (tre strihåret dachshunder som alle tre er veteraner) og så skulle vi gå en liten tur sånn at hundene kunne få snuse på hverandre. Og så fikk jeg endelig se de tre prinsene som jeg har lest så mye om, og sett så mange fine bilder av.
Her er Monty - en stilig kar på 12 år
Jesper til venstre og Leo til høyre. De er henholdsvis 8 og 10 år
Og om jeg ble godt tatt imot av Hanna og Liam, ble det ingenting imot hvordan de tre prinsene tok imot Milli. Det var kjærlighet ved første blikk, virket det som. Det tok ikke lang tid før de kjente hverandre og prinsene utvidet flokken sin med en ekstra plass til Milli
Da vi hadde gått tur (Monty har enda dekkenet på seg) skulle alle sammen få noe godt. Og om man er prins eller kommende prinsesse så vet man å sette pris på godsakene!!
Milli har fordel av lange bein - hun sjekker om Hanna har noe mer godt å gi bort
Men alt har en ende - nå blir det ikke mere godteri
Milli og jeg fikk eget rom, med to senger pluss plass til buret til Milli. Den ene sengen var en sofa som Milli straks hoppet opp i. Jeg tenkte å legge henne i buret, men Hanna sa at dette er prinsene sin sofa, så der kan Milli ligge om hun vil.
Til og med egen julestjerne hadde vi
Jeg visste at Hanna er flink til å sy - hun syr både halsbånd og dekken, og hadde en hylle full av stoffer og bånd. Og så ville hun sy et fint bånd som Milli kunne ha på seg på utstillingen. Her var det bare å velge og vrake og se hva vi ville ha.
Milli sjekker sysakene til Hanna
Her er det fine prinsessebåndet ferdig. Dessverre har vi ikke noen bilder av Milli med båndet på, men vi gikk rundt på utstillingen og viste oss frem, og fikk mange fine kommentarer på gulljenta med gullbåndet. Så nå skal det brukes på alle kommende utstillinger
Litt detaljer - fine sløyfer må til når man skal skinne som en ekte prinsesse
Så glad blir man av å være på besøk i Stockholm
Til og med lekesakene til prinsene fikk Milli låne
... og den gode hundesengen som står i stuen ble også tatt i bruk
Søndag morgen kjørte vi til utstillingshallen, og nå begynte nervene å gjøre seg gjeldende. Jeg hadde ikke så store forventninger - faktisk så var jeg innstilt på at det nok ble en blå sløyfe og rett ut, for svenske dommere har ikke akkurat vært dem som har satt mine hygenhunder høyest opp. Og i dag var det svensk dommer - og så var utstillingen i Sverige! Jeg tror at svenske dommere ofte trekker hygenhundene på vinklene - Hygenhund har ikke like mye vinkler som de svenske harehundene. Og i tillegg har Hygenhund ikke samme øreansetning som de andre harehundene. Dette har utsløst noe latter og oppgitthet til tider, og så har jeg også fått høre at speakeren ropte opp "Hygienehund" da jeg skulle inn i ringen med Pan på en svensk harehundutstilling. Så jeg var forberedt på det verste.
Heldigvis har jeg gode venner innen harehundmiljøet! I tillegg til at Hanna og Liam var der og støttet meg, så var det både dunkereiere (Heidi og Elisabeth) og så Maria med Russisk støver som hadde lovet å være heiagjeng og supportere. De så at jeg var så nervøs før jeg skulle inn, at det ble litt latter og god stemning sånn at jeg kunne prøve å slappe litt av. Jeg har aldri i mitt liv tatt en valium, men jeg tror jeg hadde trengt det før jeg skulle i ringen.
På skjelvende knær entret jeg ringen. Heldigvis var dommeren både smilende og forståelsesfull. Jeg var så nervøs at Milli nok oppfattet situasjonen som ganske ubehagelig. Men dommeren sa at jeg skulle ta en ekstra runde med Milli, og så stilte jeg henne opp. Måling og tannsjekk gikk greit (ikke helt topp, men greit nok). Og så var det bare å kjøre på å vise henne rundt i ringen. Nå var den verste spenningen ute av kroppen, og til tross for veldig glatt gulv viste Milli seg veldig fint.
Så glad blir man når spenningen endelig er utløst! Og nå hørte jeg jubelen og klappingen fra heiagjengen min!! Selv dommeren smilte og bemerket at det var noen som jublet ringside.
Jeg tror nesten ikke at dette virkelig er sant...
Vel hjemme igjen skulle vi ta litt flere bilder - prinsene har nemlig en krone som Milli skulle få låne. Jeg tror Jesper synes det ser litt jentete ut - han lånte i alle fall gladelig bort kronen
Her fester Hanna prinsessekronen på Nordisk vinnerprinsessen
Hun satt i alle fall i ro til vi hadde tatt bildene
Her er sløyfene. Fra venstre: CK, CERT, CACIB, BIR og til slutt Nordisk Vinner
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar